• Basel Kadem

Vær kritisk til all makt


Bilde: Pixabay.


Etter et nylig bidrag i Resett ble jeg fortalt at jeg går glipp av mye spenning som skjer i kommentarfeltet.


Jeg har nesten aldri benyttet meg av det, og det er sjelden jeg av nysgjerrighet leser det. Jeg mener at gode dialoger løser mye, så denne teksten er ment som et åpent brev til de kjære kommentarfeltkrigerne på Resett, der jeg ønsker å redegjøre kort for min tilnærming til hvordan medielandskapet bør være i et liberalt demokrati, samt opplyse noe om min agenda og grunnlag.


Fri meningsutveksling er nødvendig


Jeg vil først og fremst understreke at jeg setter pris på støtte, gode tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk. Så kommer kategorien man vanskelig kan ta på alvor, som består av stråmenn, avsporinger, navnekallinger og personangrep. En bør likevel vise forståelse for slike kommentarer. Norge har nemlig ikke et fleksibelt offentlig ordskifte, og det råder en jantelov-kultur der man unngår å si sin mening av frykt for sosial amputasjon og økonomiske konsekvenser. Den vanlige mann og kvinne på gata har likevel et behov for å uttrykke sine frustrasjoner. Derfor tar dette form av kategorien @#*%&!-kommentarer med anonyme brukere.


Jeg setter pris på Resett


Jeg er uenig med mye som skrives på Resett, av teamet og andre bidragsytere, men jeg setter likevel pris på denne avisen. Jeg opplever teamet som prinsippfast i anvendelsen av en rettferdig ytringsfrihet i en tid der dette trengs aller mest på grunn av voksende polarisering, hat, skjerming- og filtrering av informasjon.


Få medier forstår sin rolle som en fjerde statsmakt. Det må som en selvfølge være en norm blant mediene at de skal bidra til å løse konfliktene som oppstår på grunn av motsetningene i samfunnet, ved at de bringer uenigheter nærmere. Sameksistens oppnås ved at parter i en konflikt utvikler en grad av gjensidig tillit; noe som forutsetter et handlingsrom der de kan utveksle meninger og overbevise hverandre om at de ikke utgjør trusler for hverandre. Fra en tidligere arbeidsplass i England, Fadak TV, erfarte vi hovedsakelig dette med sunniene, etter å ha temmet dem til å leve med vår retorikk mot deres helligheter.


Det norske medielandskapet


Bare fordi ytringsfriheten er nedfelt i norsk lovverk, betyr ikke det at de reelle forholdene tilsier at ytringsfriheten anvendes på en ønskelig måte. Den som tror at det norske medielandskapet er fritt, lever i en illusjon. Selv Pressens Faglige Utvalg, som er ment å være et høyt organ i makthierarkiet, kan være inkonsistent og påvirket av trynefaktor.


Massemediene er organisert som aksjeselskaper, som igjen er eid av andre foreninger, finansielle selskaper, og delvis av staten. Hensikten er å oppnå profitt, og produktet er informasjon, som er den nåværende industrielle revolusjons mest verdifulle ressurs. I Norge har vi, blant andre, Amedia, som blant annet eier Nettavisen, og hevder selv å nå ut til 44% av Norges befolkning. Amedia er underordnet Sparebankstiftelsen DNB . Vi har også mektige 1839-fødte Schibsted, som blant annet eier Aftenposten og VG.


Med mye penger har man bedre forutsetninger til å produsere produkter som fremstår å utkonkurrere det motstandere har å tilby. I dette tilfelle betyr det å selge informasjon i varierte former og tilpasset ulike målgrupper. Se dette i sammenheng med at vestlige systemer er organisert som demokratier, der den samme populasjonen som mottar informasjon fra mediene er ment å velge sine ledere i demokratiske valg.


Hva er islam?


En del av frustrasjonen overfor meg selv skyldes min bakgrunn. En årsak til utbredelsen av dagens mainstream islam er at imperier og sekter som besitter mest makt, har bedre forutsetninger til å spre informasjon; derfor er det vanlig at man setter likhetstegn mellom meg og andre. Min tilnærming til islam er at den var et utopisk anarki, at Muhammeds kriger var kun defensive, men at hans ideologi har blitt utryddet og erstattet av en ideologi skapt av politiske ambisjonister blant muslimene. Dessuten har islam et alvorlig kildeproblem.


På vestlige språk er det nesten ingen forskning om dette, og jeg møter intern motstand fra egne trosfeller som vil hindre slik informasjon fra å nå det offentlige. Jeg har besluttet å redusere min deltakelse i det offentlige ordskiftet for en periode, og dedikere tiden til en bokpublisering, men vil dele bidra kortfattet om kildeproblemet og den historiske utviklingen slik at en bedre kan forstå mine grunnlag.


Å være en dissident


En annen ting som kan skape forvirring er at jeg ikke gjør det som «forventes» av religiøse, altså at jeg tar opp temaer som ikke er tilknyttet religion. Det kan skyldes at man ikke forstår mitt grunnlag og agenda. Rafida Norge, som undertegnede stiftet, beskyldes for mye forskjellig av aktører med ulik ideologisk tilhørighet. Hva det arabiske begrepet «rafida» egentlig innebærer, er å være dissidenter.


For folk flest er det en selvfølge å være lojal til makter. Det er ikke min overbevisning. En logisk induksjon av data fra historien og statistikken, konkluderer at de aller fleste stater, maktstrukturer og mekanismer designet for å lede grupper av mennesker med flokkmentalitet, har vært tyrannier og diktaturer. Det gjelder til en viss grad også liberale demokratier, inkludert Norge. Det er et faktum selv mine meningsmotstandere her kan enes om; kulturmarxisme, globalistisk orientering, nepotisme i offentlige posisjoner, urealistisk innvandrings- og integreringspolitikk, ufleksibelt ytringsrom, dårlig ressursallokering, sviktende rettssystem, og annet en kunne skrevet bøker om.


Det er sunt for et samfunn at minst én stemme balansert går på en tynn midtlinje, er upartisk og kritisk til alle sider. Det er dette som er virkelig frihet; å se forbi løgner og fasader, og å utfordre makter, være seg det blind tro, flokkmentalitet, rådende meninger, sosiale trender eller stater. For meg innebærer frihet å være en fornuftig og fritt tenkende dissident.


Opprinnelig publisert 16.04.2021 på Resett.