• Basel Kadem

Samfunn skal styres nedenfra


Bilde: Pixabay.


I prinsippet, skal man være kritisk til politiske makter. De aller fleste overgrep i menneskehetens historie har skjedd med direkte eller indirekte innblanding av stater og mekanismer med sentralisert makt.


En kan også hevde at mange overgrep begått av privatpersoner på andres private eiendom skyldes indirekte den rådende politiske makten. Statlig eierskap av offentlig jord og ressurser fjerner nemlig de mest fundamentale insentivene til fri bevegelse og ernæring; dermed er økonomisk selvstendighet i praksis nesten umulig for de fleste. Derfor er næringsmetoden til folk flest nesten utelukkende i form av en jobb, og ved fravær av en inntektskilde, vil enkeltindividet av egeninteresse og instinktiv natur rettferdiggjøre for seg selv å ta andres eiendom for å sikre sine behov.


En stat skal beskytte og tjene folket


Paradokset er at stater og maktstrukturer er nødvendige for å opprettholde en grad av orden. For at en skal kunne utlede realistiske løsninger på hvordan statlig politikk bør være, er man grunnleggende nødt til å definere en forestilling om et idealsamfunn. Min formening er at det mest tenkelige idealsamfunnet er et system som må takle forutsetningene til kriminalitet og sikre at individer har nødvendige forutsetninger til å anskaffe sine behov og oppleve glede.


Et idealsamfunn skal være fritt for tyranner, hierarkiske maktstrukturer og begrensninger for fri bevegelse. Mennesker skal ha maksimal kontroll over egne affærer og være økonomisk selvforsynte. I så måte fundamenteres hele samfunnet på tillit og et optimistisk menneskesyn. Selvsagt, er en slik forestilling altfor utopisk, fordi den forutsetter en svært høy grad av moralsk tilstedeværelse hos alle. Hensikten med å nevne dette er å grunnleggende danne en forestilling om et idealsamfunn som ens moralske kompass helhetlig bør peke mot.


Statens funksjon skal være at den i størst mulig realistisk grad bidrar til å skape idealsamfunnet for borgerne den beskytter. All kriminalitet overfor mennesker koker ned til at det er en form for overgrep på eiendomsretten. Statens primære oppgave skal være at den beskytter eiendomsretten.


Staten må ikke overdrive sin funksjon


Statlig sektor skal ikke være arena for karriereopportunister og bli en selskap-lignende virksomhet med overbyråkrati og sentralisert makt. Det skal ikke være slik at store summer av statsbudsjettet - som hovedsakelig finansieres av skattepenger fra folket - går til et stort antall statsansatte, vedlikehold av unødvendige statlige bygninger eller til eliters lommer for å sikre dem et liv i luksus, slik som konger og bestemte maktpersoner. Makten bør i størst mulig grad være fordelt på byggesteinene på hvis grunnlag et samfunn eksisterer, nemlig mennesker.


Staten skal ikke drive systematisert indoktrinering av befolkningen, slik som at den promoterer bestemte ideologier og holdninger gjennom mediene, eller gjennom ordninger slik som obligatorisk utdanningspensum på skoler. Staten skal ikke «straffe» de som bryter med dens ideologiske føringer, gjennom fengsling eller at personen blir utstøtt i samfunnet med negative merkelapper. Det sistnevnte gjør at personen risikerer å bli angrepet av privatpersoner i samfunnet som underkaster seg statens føringer, og i beste fall vil personen oppleve sosiale og økonomiske konsekvenser.


Demokratiets funksjon


Som en motvirker til diktatur, presenteres gjerne demokrati, som i teorien er ment å desentralisere makt. For mange er demokratiet blitt en ideologisk målestokk. Det er ikke mange som tar høyde for at en idealistisk tilnærming til demokrati kan være svært farlig. Demokrati kan føre til majoritetens tyranni, slik som Adolf Hitlers nazi-Tyskland. Demokrati kan også være en forkledning for kartellvirksomhet, ved at visse grupper som besitter økonomisk makt og oppslutning i samfunnet samler seg for å fremme ideologiske agendaer og begrense handlingsrommet til motstandere.


En mer fornuftig tilnærming til demokrati vil være basert på realisme. Det innebærer at en evner å forstå forutsetningene til at demokratiet kan fungere, og at anvendelsen av demokratiet skal gå i retning av å realisere et ønsket idealsamfunn.


Demokratiske stater som nyter en relativ grad av fred, orden og velstand har ikke oppnådd dette fra intet. Vesten har gjennomgått mange reformistiske prosesser, som andre verdensdeler ikke har. Derfor fungerer ikke demokrati i, for eksempel, den islamske verden. Folk «der nede» har en tilbøyelighet til å underkaste seg tyranner; en vane de har arvet fra den arabiske hedningsperioden, hvis mange elementer har blitt infiltrert til islam av politiske formål. Jeg har tidligere beskrevet dette fenomenet.


Direkte demokrati istedenfor parlamentarisme


Ved en tidligere instans belyste jeg at parlamentarismen er et utslag av overbyråkratisering. Parlamentarismen gjør at konkurransesituasjonen om oppslutning ikke er likestilt og rettferdig, og at dermed gjør det nesten umulig å drive opposisjon.


Et realistisk forslag til en løsning er et direkte demokrati. Det gjør konkurransesituasjonen mer likestilt og rettferdig, og er antakelig mest sikker for at individets stemme blir hørt av storsamfunnet.


Statens innblanding må være minimal


Statens demokratiske utøvelse av makt må likevel ikke være absolutt. Det skal være arenaer som staten og demokratiet ikke bør blande seg inn i. Selv om et direkte demokrati går ut på å desentralisere makt, må det ikke overdrive sin funksjon ved at staten tar seg inn på individuelle friheter og praksiser som verken skader eller truer andres individuelle friheter og velvære. Det skal ikke være slik at en bestemt handling eller ytring vedtas forbudt kun fordi majoriteten gjennom avstemning besluttet det.


Et sivilisert samfunn med individer som nyter en høy grad av intellektuell- og moralsk modenhet, må i størst mulig grad la individene bestemme over egne liv. I et sivilisert samfunn bør statens tilstedeværelse være minimal, og dens primære oppgave skal være å beskytte eiendomsretten.