• Basel Kadem

Når liberalisme møter blind tro


Bilde: ConscienHealth.


De aller fleste som påberoper en tro på en religion, gjør dette av blind tro. Blind tro kan kjennetegnes ved at man ikke anvender kildekritikk på informasjon, unngår kritisk tenkning til dogmer og gjerne forsøker å presse sine forestillinger på andre uten bevis. Blind aksept av troen gjør at man bruker den som et fundament til å utlede store og viktige konklusjoner og valg for en selv. Når et individ med blind tro møter meninger som strider med ens egne, er det vanlig at en utsettes for såkalt kognitiv dissonans; det skjer en intern ubalanse på grunn av konflikten mellom «det nye» og det en har dannet livet på.


En naturlig forsvarsmekanisme er at man forsøker å gjenopprette denne balansen, og fordi den interne konflikten i noen tilfeller kan være så sterk, er veien kort til å ty til desperate midler for å gjenopprette den tapte balansen. Dette kan være ved at man fornekter eller ignorerer informasjon, eller faller i logiske feilslutninger når man forsøker å bearbeide den nye informasjonen.


Er ytringsfriheten kun interessant dersom den tjener en viss agenda?

Det er mange gode sjeler som er kritiske til islam, men som er fornuftige, oppegående, mennesker – noe de fortjener ros for. I de siste årene har jeg dessverre merket et stadig mer utbredt trekk hos den islamkritiske fløyen; en tendens i å ty til avsporinger, stråmenn og personangrep i forsøk på å de-legitimere motstanderen. Jeg har personlig opplevd islamkritikere som etter å ha blitt møtt med motargumenter, griper til desperate hersketeknikker og bokstavelig talt har uttrykket at de ikke vil diskutere noe ved islam, men at ting bare «må være» slik de mener.


Dette er et utslag av blind tro; man ønsker å presse sine forestillinger på andre, gjerne ved at man tilskriver motstandere meninger de ikke har og forsøker å de-legitimere dem ved det. Samtidig, merker jeg at de samme individer påberoper å støtte ytringsfrihet, men tydeligvis kun når ytringsfriheten tjener deres egne formål eller øker krenkelser av for eksempel islam.


Har skremselspropaganda blitt viktigere enn sannhetssøken?


Nylig kommenterte Hanne Tolg på et innlegg jeg hadde skrevet. Grunnleggende, består tittelen «Svar til imam Basel Kadem: Vi vet hva islam vil, og vi vil ikke underkaste oss» av tre logiske feilslutninger, noe som uttrykker at også artikkelen må inneholde mange feil. For det første, er tittelen en avsporing fra hovedtema, nemlig om de diskuterte plagg er kvinneundertrykkende eller ikke. For det andre, er det en stråmann, som på forståelig norsk betyr at man tilskriver sin motstander en mening eller et argument vedkommende ikke har, og så forsøker å tilbakevise dette oppdiktede argumentet. For det tredje, oppfatter jeg det som et noe skjult personangrep, der man prøver å delegitimere meninger ved å de-legitimere personen; man driver en slags subtil skremselspropaganda der man forsøker å fremstille motstanderen som en trussel.


Fru Tolgs kommentar er forøvrig en resirkulering av de samme påstandene som jeg besvarte i mitt tilsvar, og jeg ser ingen grunn til å repetere disse her. Hvorvidt en anser meninger for å være «ekstreme» hos en populasjon er irrelevant i problemstillingen om en faktapåstand; en slik resonnering gir uttrykk for en majoritetsfeilslutning, og ikke minst blindt tro i aksepten av påstander. Atter en gang, registrerer jeg ikke ett ord om hvordan Vesten må takle reelle problemer slik som terror og fiendtlige regimers virksomheter på vestlig jord, og ikke minst innvandringsproblemet. Implisitt betyr dette at man enten ikke har lest og forstått det jeg har skrevet, eller at man bevisst ignorerer nevnte problemstillinger. Av nysgjerrighet tok jeg også en titt på kommentarfeltet. En skulle trodd et det å finne var en dårlig spøk, men nei, på alvor hevdes det at jeg vil omgjøre Norge til et «moderne kalifat» og omfavner ideologien til det Muslimske Brorskap.


Vil et terrorangrep i Norden få oss til å våkne?

Slik jeg oppfatter det, har man ikke forstått at jeg ikke vil påtvinge noen, noe plagg, og at jeg har ingen agenda om å islamisere Norge. Som jeg har indikert tidligere, skyldes dette at man har en tendens til å i størst mulig grad å forenkle informasjon og overse kontraster mellom «det fremmede». Det jeg står fast på, er at dersom en kvinne av religiøs overbevisning og fri vilje ønsker å ikle seg hijab, nikab eller burka, er dette ikke undertrykkende jf. vestlig liberalisme. Det representerer heller ingen trussel mot vestlig sivilisasjon, på samme måte som heldekkende religiøse plagg brukt av ortodokse jødiske kvinner eller kristne nonner. Å frykte dette vil være irrasjonelt; en fobi. Å derimot problematisere nevnte plagg, samtidig som man ser bort fra reelle problemer, blant annet våre folkevalgtes finansiering og sløsing av penger på moskeer og templer – inkludert de som sympatiserer med terrororganisasjoner og diktaturregimer – må i beste fall være uvitenhet.


Saklighet og evne til forståelse er forutsetninger til sunn dialog


Jeg tror grunnleggende på at en ideell stat er en med minimal innblanding i folks personlige affærer. Økonomien og samfunnet må være styrt nedenfra, og personlig frihet må være sentralt. Det gjelder like mye friheten til å tro og mene det man vil til det å leve med den man vil, kle seg hvordan man vil, bo og oppholde seg hvor man vil samt ernære seg hvordan man vil.


Selvsagt er det ikke mulig å kjenne til alle kontraster fra «det fremmede», og jeg kan ikke forvente andre å være kjent med alle mine synspunkter. Det jeg forventer er at man unngår å bli arrogant i møte med informasjon; det er viktig å sette seg inn i andres argumenter og forstå tankene bak ytringene. I det lange løp, vil en slik holdning redusere risikoen for misforståelser, og ikke minst forebygge fremmedfrykt og hat.


Opprinnelig publisert 09.12.2020 på Document.

Rafida Norge

En assosiasjon som jobber med reform; opplysning; bekjempelse av militant-, terroristisk- og politisk islam; fremmer dialog, sameksistens og ytringsfrihet.

Kontakt

info@rafida.no

Postboks 4332 Nydalen
0402 OSLO

Følg

  • Facebook - White Circle
  • Twitter - White Circle
  • YouTube - White Circle
  • Instagram - White Circle

© 2020 Rafida Norge

Design: BULB Media