• Basel Kadem

Muslimer er ondskapens nasjon, sa Imam Hussain


Bilde: Deviant Art.


En skulle trodd at en beskrivelse av islam som et onde, er noe som bare er å finne i en høyreekstrem hatblogg. I dag (når dette innlegget ble skrevet) markerer noe over 1440 år siden denne beskrivelsen ble sagt av ingen andre enn Hussein, Mohammeds barnebarn.

Ondskapens nasjon som drepte de helligste

Ifølge en beretning, resiterte Hussain et nokså langt dikt kort tid før han ble lemlestet og halshugget i Karbala massakeren. Diktet inkluderer:

“For Guds skyld, hva gjorde Ondskapens Nasjon med de To Familiene, samtidig? Familien til den rettskafne, gudfryktige, den utvalgte, og Familien til Ali, Lederen, på dagen de to legionene møttes?” [1]

Akkurat nå er det lite interesse for å akademisk bekrefte at denne hendelsen tok sted; forenklet tar vi denne som et faktum.

En religion med utgangspunkt i hedensk barbari

Det er viktig å kjenne settingen dagens islam har sitt opphav i. Det før-islamske arabiske hedningsamfunnet var et av de mest barbariske og tilbakestående; det var rikt med analfabeter, krigsherrer, rasisme, fattigdom og prostitusjon.

Mange ønsket å ta personlig nytte av Mohammeds bevegelse til å drive plyndring, stamme-vendetta og hadde motiv til å oppnå en ledelsesposisjon. [2] Mohammed representerte en trussel mot arabernes barbari, hedenisme og dyrkelse av lyst og begjær. Sentrale hyklere innad det muslimske samfunnet mislikte at Mohammed hadde utpekt svigersønnen Ali som rettmessige leder og ba sine døtre forgifte Mohammed slik at de kunne kapre kalifatet. [3]

En menneskeskapt kalif-tjenende ideologi

Ettersom Mohammeds bevegelse hadde etablert seg i datidens Arabia, var det uaktuelt for kalifene å forsøke å danne noe helt nytt – de spilte derfor videre på den etablerte realiteten og dannet en ny ideologi. Hensikten med å danne denne var å utvanne den ortodokse læren og bytte den ut med en ny ideologi som tjente kalifers- og politiske lederes interesser, samtidig som den bærte islams navn.

Mohammeds lære representerte en trussel mot kalifenes ambisjoner om makt. Kalifene infiltrerte elementer fra ulike mytologier som skulle fungere som mekanismer som beskyttet kalifenes maktposisjoner. [4] Det er denne ideologien som satte grunnlaget for mainstream islam i dag. ‘Sunni’ retningen har sitt opphav herfra, men flere av disse elementene har også blitt infiltrert til sjiisme.

En systematisk krigføring mot litteratur

Prosessen med å (1) utvanne den ortodokse læren og (2) erstatte den med nye elementer, er hovedgrunnen til mangelen på islamsk litteratur inntil århundrer etter drapet på Mohammed. De første kalifene, hovedsakelig Abu Bakr, Umar og Uthman, forbød nedskriving av all beretning og tale av Mohammed, straffet for dette, og drev systematisk brenning og utrydding av alt om Mohammeds liv og lære. [5]

Mye av den fremmede læren ble falskt berettet til Mohammeds tunge, og flere skrekkhistorier om Mohammed ble fabrikert for at kalifene skulle rettferdiggjøre sine egne ugjerninger i ettertid. Mye av denne læren finner vi i dag i verkene til statsansatte historikere og lærde, bl. a. Bukhari, Muslim, Tabari, Waqidi, Ibn Ishaq og Ibn Hisham som ‘sunni’ retningen henter lære fra. Den som har lest professor Halvor Tjønns bok er kjent med disse skildringene.

Dessverre er det meste av forskningen rundt Mohammeds liv og lære basert utelukkende på ‘sunni’ arven av religiøse tekster. Det var eksklusivt sjiaene som trosset kalifenes forbud. [6] Det er en grunn til at etterkommende kalifer og islamske imperier har systematisk forsøkt å utrydde sjia-materiale, fordi det inneholder meget sensitiv historisk informasjon og representerer en trussel mot deres makter. Ikke minst har maktene drevet - og fremdeles driver - systematisk filtrering av informasjon og egne tekster for å hindre at visse faktum lever videre. [7]

Begge trosretninger bærer skyld

Riktignok er det ‘sunni’ religionen som er hovedproblemet, og det store flertallet kriminelle islamske imperier var ‘sunnier’. Selv det ottomanske riket som mange roser som “tolerant” begikk verre grusomheter enn IS, Al-Qaeda, Boko Haram og Taliban til sammen. Ottomanerne utryddet hele regioner med minoriteter, og kort tid før dets død begikk de holocaustet mot kristne armenere.

Men sjiaene bærer også medskyld. Det er ikke engang vits i å nevne Irans mullah-regime. Korrupsjon er epidemisk utbredt også blant anti-regime, og selv majoriteten av de med en tilsynelatende fredelig teologisk tilnærming til islam, vil ikke ha en byrdesfri samvittighet. De aller fleste lider av Taqiya-syke, er druknet i intern rasisme, betatt av å bygge store moskeer, holde store samlinger med mat og teselskap, dekorere helligdommer med gull m.m. mens deres egne dør av sult i Irak og Afghanistan.

Historisk var det faktisk sjiaer i byen Kufa, Irak, som svek Hussain før han ble massakrert i Karbala av kalifatet. De som underkastet seg den første tyrannen i islam, Abu Bakr, var også praktisk talt sjiaer; de sverget jo troskap til Ali under Profetens tid, og dermed svek ham rett etter.

Hedenisme og totalitarisme forkledd som religion

Samholdfanatikere liker å trekke på sekterismekortet, fordi det hovedsakelig er snakk om ‘sunnienes’ hellige symboler. Det er en typisk avsporing. Kall heller en spade for en spade, og innse at en ikke kan ta opp problemstillinger uten å være sekterisk og provoserende. Velsignet være splittelsen som skiller sannhet fra løgn.

Muslimers nåsituasjon har blitt beskrevet som ‘den andre uvitenhetsperioden’, kontra ‘den første uvitenhetsperioden’ i før-islamske Arabia preget av avgudsdyrkelse, tilbakeståenhet og barbari. Dagens muslimer bedriver det samme; tyranner, totalitære politiske ledere og lyst og begjær dyrkes som avguder. [8]

Dette er ondskapens nasjon som drepte sin egen Profet og hans familie, og som fremdeles helliggjør individene som drepte de aller helligste. Med deres drap av de aller helligste, er det lite insentiv for å unngå drap av andre, slik som Hussain selv profeterte [9]. Dette er grunnlaget ondskapens nasjon bygger sin lære på. Med det fører de elendighet over seg selv og andre.

Referanser

[1] Al-Tabarsi, Ahmad b. Ali b. Abi Talib, Al-Ihtijaj.

[2] Al-Qommi, Muhammed b. Ali b. Hussain b. Babawayh, Kamal-ud-Din wa Tamam-un-Ni’ma.

[3] Al-Qommi, Ali b. Ibrahim, At-Tafsir; Al-Ayyashi, Muhammed b. Mas’ud, At-Tafsir.

[4] Al-Qommi, Muhammed b. Ali b. Hussain b. Babawayh, Thawab-ul-A’mal wa ‘Iqab-ul-A’mal.

[5] Al-Dhahabi, Muhammed b. Ahmad, Tadhkirat-ul-Huffadh; al-Tabari, Muhammed b. Jarir b. Yazid, Tarikh-ur-Rusul wal-Muluk; al-Baghdadi, Ahmad b. Ali, Taqyid-ul-‘Ilm; al-Dimasqhi, Ali b. Hassan, Tarikh Madinat Dimashq.

[6] Al-Saffar, Muhammed b. Hassan, Basa’er-ud-Darajat; al-Tusi, Muhammed b. Hassan, Fahrast Kutub-ish-Shi’a wa Musannafatihim wa Asma’il-Musannifin wa Ashab-il-Usul.

[7] Al-Khallal, Ahmad b. Muhammed, As-Sunnah.

[8] Al-Nu’mani, Muhammed b. Ibrahim, Al-Ghaiba.

[9] Al-Khawarizmi, Muwaffaq b. Ahmad al-Makki, Maqtal-ul-Hussain; Al-Majlisi, Muhammed Baqir, Bihar-ul-Anwar al-Jami’a li-Durar Akhbar-il-A’immat-il-Athar.


Opprinnelig publisert 01.09.2020 på Resett.