• Basel Kadem

Ytringsfriheten må utvides


Foto: Privat.


Siste uke ble SIAN-leder, Lars Thorsen, dømt til fengsel for hatytringer. Til tross for mine fundamentale uenigheter med sistnevnte og SIAN, mener jeg at dommen representerer en uheldig moralsk underutvikling og et svik mot et liberalt demokrati.


Ofte beskyldes jeg, dessverre, av skeptiske meningsmotstandere – som jeg kun ønsker det beste for – for å bruke Taqiya (forstillelse’ , ‘hemmelighold’ eller ‘beskyttende dekkmanøver’, red. anm.). Innledningsvis ønsker jeg derfor å understreke jeg at jeg prinsipielt verken tror på liberalismen eller teorien om et demokratisk styresett som en forutsetning til frie politiske valg, likestilling, ytrings- og generelle menneskerettigheter. Tvert imot, mener jeg at demokratiet kan føre til en ulegitim diskriminering i fordelingen av goder. I og med at jeg er norsk statsborger og følger norsk lov også i utlandet, mener jeg at norsk lovverk mangler insentiver til å takle flere problemstillinger som bl.a. arbeidsløshet, boligproblem og miljøutfordringer, for å nevne noen. Det er en forskjell mellom å være en lovlydig borger, og det å anse loven for å være ideell. De som følger med i timen, forstår at jeg har ingenting å skjule, og at min metode representerer et totalbrudd med Taqiya-bruk.


Det offentlige ordskiftet


Det offentlige norske ordskiftet preges av en jantelov-bedervet kultur-marxistisk dominans. En venstreelite hvis innskrenkinger i ytrings- og meningsmangfold har korrumpert akademia, massemedia og det offentlige ordskiftet.


Uenig som jeg er med mange av ytringene som eliten ikke ønsker i offentligheten, mener jeg at nøkkelen til sivilisert sameksistens er å ønske motstridende meninger velkommen og oppfordre til dialog og diskusjon rundt sensitive temaer og ‘tabuer’ blandt samfunnsaktører med motstridende ideologiske overbevisninger. Sameksistens på tross av motstridende ideologiske overbevisninger skjer ikke ved å skyve forskjeller som ild under teppet; det vil kun bidra til å beholde sensitiviteten rundt temaene som det ikke snakkes om, og utvikle seg i negativ retning i form av populistiske frustrasjoner og polariseringer som i verste fall kan lede til fysiske konflikter. I forsøk på å skyve sine agendaer, innføres lover hvis hensikt er å undergrave ytringer og meninger som ikke samsvarer med elitens agendaer. I denne sfæren skiller to lover seg ut: rasisme- og blasfemiparagrafene.


Rasismeparagrafens inkonsistens


Uenig som jeg er med henne, treffer Nina Hjerpset-Østlie blinken i omtalen av den uheldige såkalte «rasisme-paragrafen», Straffeloven § 185. Av plasshensyn henviser jeg til kilden.


Det er ikke så mye å legge til så en ser problematikken av denne paragrafen, som representerer en mørk soloppgang til den offentlige debatten. Begreper som «hat» kan oppfattes som vagt definerte uttrykk lingvistisk-sett. Anvendelsen av denne loven følger dessuten en ren subjektiv vurdering av akkurat hva som er til å anse som «hat». Det er et faktum at selv i land som Norge med høyt antall utdannede mennesker, at innflytelsesrike personer i beste fall faller i feilslutninger der de falskt beskylder meningsmotstandere for hat og rasisme i debatter om samfunnsutfordringer som er av stor relevans. For å ikke nevne at enkelte bevisst misbruker sin makt til å kneble ytringsfriheten til meningsmotstandere som de mangler argumenterer til å besvare.


Blasfemilovens problematikk


Det første problemet med en eventuell blasfemilov er å definere hva blasfemi er. Deretter er utfordringen å bestemme grunnlaget for å dømme hvilke ytringer som er til å anse ulovlig blasfemi. I et multi-ideologisk samfunn som påberoper liberalisme og demokrati er dette av ekstrem problematikk, hvis ikke helt umulig, å anvende.


Enhver religion, sekt og ideologi inneholder dogmer, doktriner og meninger som anses blasfemiske og provoserende for en annen religion, sekt eller ideologi. Eksemplene er utallige. Jøder nekter troen på Jesus som Guds sønn, og dette oppfattes blasfemisk av kristne. Kristne nekter troen på Mohammed som Guds siste Profet – blasfemisk for muslimer. Muslimer fornekter korsfestelsen – blasfemisk for kjernen i den kristne tro. Hinduer tror på flere guder – blasfemisk for monoteister. Og sist, men ikke minst: troende på Gud fordømmer Satan – blasfemisk for satanister. Sistnevnte eksempel hadde faktisk et utslag i det irakiske parlamentet når daværende minister Ibrahim al-Jaafari begynte sin tale med «Jeg søker tilflukt hos Gud fra den forviste Satan…» og ble møtt med klager fra Yezidi-representanter.


Dessuten kan en utvide blasfemi-begrepet analogisk så det gjelder enhver ytring som oppfattes krenkende av en ide, objekt eller skikkelse som anses hellig eller av stor viktighet for en meningsmotstander. Dermed vil eksempelvis en innvandringskritisk politiker ikke kunne kritisere eller håne ideer ytret av en innvandringsliberal meningsmotstander – det vil være «blasfemisk». Heller kan en ikke sitere historiske faktum som kriminaliserer Adolf Hitler – «blasfemisk» for neo-nazister.


En kan forestille seg den enorme sløsingen av tid, penger og ressurser på å finansiere forlengede debatter etter debatter dersom en slik uheldig paragraf skal anvendes!


Den blasfemiske blasfemimotstand


Jeg angrer på at jeg i ungdomstiden i 2010, da jeg slet med en identitetsfrustrasjon, deltok på to demonstrasjoner mot karikaturtegninger av Profeten Mohammed. Ikke fordi jeg vil promotere ytringer som strider med mine prinsipper og helligheter. En må ta høyde for at ens meningsmotstander har helt andre grunnlag for å definere sannhet og moral, enn det en selv gjør. En må ofre av egen tid til å sette seg inn i andres premisser og resonnere over dem for å forstå tanken bak ytringene. Jeg provoseres ikke lenger av karikaturtegninger, men av det som danner insentiver for dette. Det stemmer ikke at alle som kritiserer eller håner islam og Profeten Mohammed, er ondskapsfulle djevler i menneskeform. Gjennom å ha tatt meg tid til å lese deres argumenter og enkelte ganger tatt «risikoen» i å diskutere forskjeller over en kopp te, har jeg innsett at mange er faktisk i god tro om at Profeten er ditten-og-datten.


Paradoksalt nok, begår majoriteten av muslimene blasfemi mot egen Profet i sin motstand av blasfemiske ytringer mot Profeten. Millioner av muslimer gikk ut i gatene verden over, brente vestlige lands flagg, angrep ambassader og forlanget dødsstraff for et par karikaturtegninger. De samme muslimene helliggjør og følger en «Mohammed» -figur beskrevet i bøkene Sahih Bukhari, Sahih Muslim og lignende samlinger, som skildrer han som en pedofil, sadist, hyperseksuell, analfabet og psykopatisk individ forhekset av svart magi, som ikke kunne skille mellom åpenbaring fra en Engel eller en demon.


Karikaturtegninger er ikke annet enn naturlige, negative reaksjoner på muslimenes blasfemiske narrativ av Profeten og muslimers umoralske atferd gjennom 1400 år i form av terrorisme, kolonialisering og dyrkelse av diktatorer som avguder. For å gjøre vondt verre, inngår venstreekstremister allianser med mørke krefter og svikter sine egne prinsipper og de grunnlag for et liberalt demokrati. Vestlige stater som har skrevet sine grunnlover basert på liberale rettsprinsipper og demokratiske premisser, viser stadig tilbøyelighet til å svikte egne prinsipper.


Opprinnelig publisert 04.03.2020 på Resett.