• Basel Kadem

De-platforming er feigt


Bilde: Privat.


Vi hører ofte fra ikke-religiøse om at ytringsfriheten er truet. Jeg som religiøs, opplever det samme. I løpet av min korte deltakelse i det offentlige ordskiftet, har jeg blitt forsøkt de-plattformert av profilerte aktører i det norske samfunnet. Denne erfaringen er ikke ny.


Fra diktaturregimer til terrorister


I Fadak TV, en tidligere arbeidsplass i England, inviterte vi muslimer fra andre retninger til dialog. Startfasen var preget av daglige rutiner med drapstrusler og hatmeldinger. På falskt grunnlag ble vi beskyldt for hatretorikk. I 2010 mottok lokalet en bombetrussel. Irans presteskap formidlet også en dom mot oss. Etter produksjonen av filmen The Lady of Heaven, har responsene vært lignende. Bakteppet er det som blir kalt blasfemi mot andre muslimers helligheter.


Ekskommunikasjon fra egne trosfeller


De geistlige systemene i sjia-samfunn har utviklet seg til hybrider mellom et vatikan og en mafia. Å kritisere lærde er ansett som blasfemi, verre enn å spotte Gud. Jeg har blitt ekskommunisert av egne trosfeller som følge av dette. Tidligere kolleger av meg har opplevd verre. Én har blitt arrestert i Iran da han studerte teologi, blitt fengslet og torturert - og har utgitt en bok om forholdet.


Tilbake til Norge


En kan ikke forvente saklighet fra hårsåre motstandere. Jeg beskyldes blant annet for ekstremisme, hatretorikk og å sverge til hatpredikanter. Bakteppet er det samme: blasfemi. Jeg har aldri ytret volds- eller hatretorikk mot annerledestroende. Og jeg er selvstendig. Den som vil bevare flokkmentalitet, beskylder andre for hat og splittelse for å beholde et samhold fundamentert på falsum. Det er ikke hatprat å vise til historiske hendelser eller troselementer som bidrar til aggressiv islam. Vi skiller mellom hat mot ideer eller avdøde personer, og hat mot mennesker som forbinder identiteten med disse. Man hater gjerne nazismen, ikke nødvendigvis nazister. Paradoksalt nok beskyldes jeg av aktører som gjør verre selv.


La oss forsone religiøsitet og ytringsfrihet


En nøytral tilnærming til en blasfemilov er umulig. Alle religioner inneholder elementer som på ett eller annet vis er provoserende. Ved tidligere instanser har jeg oppfordret til en reform med tanke på behandlingen av tekster som foreskriver dødsstraff for blasfemi. Det er ingen vestliggjøring av islam, men anvendelse av kildekritikk. I første rekke er slike lover irrelevante i en sekulær stat. Videre har man motsetninger i lovtekstene. Det er rikt med kildemateriale om respektløshet mot Muhammed begått av muslimer under hans tid og åsyn, som han benådet. Dette var grovere blasfemi enn verbal spotting, slik som at de seksuelt trakasserte hans koner og drev attentatforsøk, for å nevne noe.


Islams kildeproblem – en katastrofe


Det er ingen muhammedansk kodeks som har overlevd i perfekt forstand. De første politiske lederne forbød nedskriving av all beretning om Muhammed, med hensikt å utvanne den ortodokse læren av politiske formål. Min tilnærming er at Muhammeds islam er utryddet. Det var en reformbevegelse i Arabia som gjorde opprør mot et barbarisk hedningsamfunn, og var ment å bli et utopisk anarki. Denne utviklingen ble stoppet av politiske ambisjonister blant muslimene selv, og islam har deretter blitt en ideologi som tjener politiske lederes maktposisjoner; hedenismen ble videreført med en religiøs påkledning.


Det er ingen forskning på vestlige språk om dette. Jeg har besluttet å redusere min deltakelse i det offentlige ordskiftet, og fokusere på en kommende biografi om Muhammed. Boka vil drøfte kildeproblemet og berette Muhammeds liv og lære basert på uttalelser av hans nære familiemedlemmer. Det skal alltid være rom for forskning rundt historiemateriale, så bokas innhold er ikke ment som fakta, men for å skape en nyansert debatt.


Mediene må forstå sin rolle


I et liberalt demokrati må det være like mye ytring- som religionsfrihet, der unntaket er voldsretorikk og brudd på privatlivets fred. Mediene må forebygge hat som vokser ut av motsetningene i samfunnet gjennom å bringe uenigheter nærmere.


Rafida - dissidens mot all makt


Rafida Norge, som undertegnede stiftet, beskyldes for mye rart. En fornuftig person hever seg over å bruke ekstremisme-kortet. Ekstremisme er et relativt begrep; det tar kun hensyn til hvorvidt noe er å anse som ytterliggående i en populasjon, og har null relevans i hvorvidt det befinner seg mellom sannhet og falsum. Vi behøver minst én stemme som balansert følger en tynn midtlinje og er upartisk. Reformistiske stemmer som bryter med majoriteten og er kritiske der andre tier, vil gagne menneskeheten.


Det arabiske begrepet «rafida» har historisk vært en betegnelse om en muslimsk minoritet som nekter legitimiteten til tyranner ikledd religiøs drakt. Rafida er dissidens som fremmer fornuft og fri tanke, og som utfordrer makter, være det blind tro, totalitære ideologier, sosiale trender eller stater. Dette er hva virkelig frihet innebærer.


Opprinnelig publisert 20.04.2021 på Nettavisen.