• Basel Kadem

Økonomisk frihet skal være mulig


Bilde: Pixabay.


Tilsynelatende, er vi beskyttet av skrevne lover som sikrer oss juridiske forutsetninger til å leve et fritt liv. Men er vi virkelig frie?


Det er et «intellektuelt overgrep» når aktører med høy definisjonsmakt gir snevre definisjoner på hva frihet innebærer og indoktrinerer denne forestillingen til folkemassene. Den oppblåste «friheten» vi mates med er sterkt forankret i hedonismen. I realiteten gjelder vår «frihet» nesten utelukkende arenaer som ytringsfrihet. Den er nesten helt fraværende når det gjelder frihet i den økonomiske arenaen, for eksempel. I dette bidraget vil jeg belyse aspekter ved det økonomiske systemet som hemmer individuelle friheter, og jeg vil presentere et forslag til en mulig løsning.


Fattigdomsproblemet


Økonomi er læren om fordelingen av ressurser. Økonomi handler om muligheter til å leve et verdig og fritt liv, uten fattigdom. Den mest utbredte forestillingen av fattigdomsproblemet har rot i FNs i store grad statiske og snevre definisjon.


En snever definisjon av et problem reduserer problemets alvorlighet, fordi det utelater problematiske aspekter og bidrar til å fremstille dem som ikke-problemer. Det er et behov for en bredere definisjon av fattigdom. Fattigdom må inkludere:


⁃ mangel på fullt eierskap til ens hjem

⁃ mangel på økonomisk mulighet til å stifte familie

⁃ mangel på økonomisk selvstendighet til å disponere egen tid til familie, utdanning og praktisere sin ytringsfrihet uten frykt for sosiale- og økonomiske konsekvenser


Økonomisk frihet har blitt umulig for de fleste


Materiell fattigdom opphører dersom man har tilstrekkelig med næring og ressurser; dette oppnås dersom man besitter en formue eller har en inntektskilde. Ettersom folk flest ikke besitter store formuer, er de nødt til å nære seg gjennom en inntektskilde.


Næringsmetoden for folk flest er i form av en arbeidskontrakt – en jobb. De fleste jobber er tilbudt i sekundær- og tertiærnæringslivet. Jobber tilbys etter markedsbehov, ikke sysselsettingsbehov. Derfor, for å kunne anskaffe og beholde en jobb, er man tvunget til å tilpasse seg flere krav og sosiale trender, gjerne ved å ofre elementer fra egen identitet og avstå fra å praktisere bestemte friheter i privatlivet, i håp om å bli assimilert og ansatt.


Alternativet til å være i jobb er å drive egen forretning. Det er viktig å være kritisk til fasader i forkledning av skrevne lover som tilsynelatende gir frihet til å drive virksomhet. Mulighetene til økonomisk selvstendighet er i realiteten svært få. Å drive virksomhet er blitt mer komplisert og krevende enn bare handel og tjenesteyting. Overbyråkratiserende lover påbyr en rekke krav slik som ordning av lisens, betaling av toll, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, samt tid og avgifter til å konstant følge opp de juridiske kravene gjennom ordninger som regnskap. Det er som regel kun eliter og rike privatpersoner som har tilstrekkelig økonomi til å buke med overbyråkratiserte lover; de ansetter gjerne egne advokater, regnskapsførere og revisorer. Mer penger gir dessuten bedre forutsetninger til markedsføring, og vil garantere større markedsandel. Dette skaper hindringer for mindre virksomheter og nykommere i markedet.


Et gjennomsyret økonomisk slaveri


For folk flest går den største delen av inntekten til å betale husleie eller nedbetale en gjeld for et boligkjøp. Oftest er huseier eller långiver en bank. Banker er forretningsvirksomheter som vil tjene penger på din desperasjon. Bankers virksomhet går i hovedsak ut på å selge penger. Mens en brødbaker selger sitt brød for prisen «Kalkyle + Gevinst», selger banken pengene sine for prisen «Reell pengeverdi + Renter». I tillegg, vil sistnevnte fullføre sin transaksjon under forutsetningen av at banken garanterer at den alltid vil være den vinnende parten, og dette gjennom utmattende prosesser for låntakerne der de må akseptere en lang liste med regler og oppgi huset sitt som en garanti.


Massemediene har et medvirke i dette spillet. De fleste mediene er aksjeselskaper dannet for å tjene profitt gjennom informasjon. Mediene beretter spesifikke narrativ til en befolkning der de fleste ikke har økonomisk frihet og går gjennom hektiske hverdager der målet for mange er å få endene til å møtes. Ettersom «frihetsidealet» massene har blitt indoktrinert med er forankret i hedonismen, vil skrevne lover som tilsynelatende gir individet retten til å leve et «fritt liv», skape en forestilling om at man er fri. Medienes filtrering av informasjonen som leveres til befolkningen, begrenser handlingsrommet til aktører som er kritiske til status quo, rådende narrativer og den politiske makten. Dette skjer i samspillet med parlamentarismen som styresett. Parlamentarismen hindrer et direkte demokrati og skaper en urettferdig konkurransesituasjon. Systemet er designet på en måte at det beskytter posisjonene til et fåtalls rike, på bekostning av friheten til andre. Dette er eliters kartellvirksomhet forkledd som demokrati.


Det finnes alternativer til vår defekte økonomi


Heldigvis, finnes alternativer som gir muligheter til økonomisk frihet. Kostnadene til å oppnå dette, er i realiteten svært minimale. Det krever ikke mer enn at vi forenkler vår tilnærming til økonomi og utvikler et optimistisk menneskesyn.


I en tidligere instans påpekte jeg at det mest kritikkverdige ved dagens økonomiske system er at alle nasjoner er bundet til å være avhengige av verdensøkonomien, og at økonomien er utelukkende pengebasert. Jeg mener at et slikt defekt system er blant det som ga Covid-19 dens slagkraft og tillot den å spre seg så fort. Slagkraften hadde ikke vært så sterk dersom nasjoner var selvforsynte, enkeltindivider var økonomisk frie og økonomien kunne baseres på annet enn penger eller hva som måles i penger.


Offentlig jord og ressurser skal tilhøre folket


Løsningen jeg foreslår er en avvikling av det mest ekstreme utslaget av overbyråkratisering; staters og eliters eierskap av offentlig jord og ressurser. Dette er egentlig anvendt i hele verden, og er blitt en så ordinær del av våre liv at nesten ingen merker det og alle tar det som en selvfølge.


I Norge er mesteparten av offentlig jord eid og forvaltet av staten, aksjeselskaper og rike privatpersoner. Dette inkluderer store arealer med skog, fjell, innsjøer, elver, fjorder og kyst, og hva som hører til disse med naturressurser som planter og villdyr. Ønsker man tilgang til å eie og forvalte en promilledel av dette for å kunne nære seg selv og være sin egen herre, er man juridisk bundet til å betale store pengesummer til å kjøpe det relevante landstykket. I tillegg følger avgifter som byggetillatelse og eiendomsskatt. Dette er ting folk flest ikke har råd til.


Det er urettferdig og moralsk forkastelig at staten og eliter har et oligopol over offentlig jord og ressurser, på bekostning av andres muligheter til økonomisk selvstendighet og frihet. De «tilraner» ting som mennesker har naturlig behov for og som egentlig skal være gratis, for å deretter «tvinge» mennesker til å kjøpe de gjennom utmattende prosesser, slik som gjeld til banken. Flokker av mennesker tvinges inn i økonomisk slaveri, mens de lever i forestillinger om at de er frie.


Penger har kunstig verdi, ikke reell


Norge har rikelig med offentlig jord og ressurser som er nok til alles behov, glede, selvstendighet og frihet, men ikke nok til alles griskhet og grådighet. Offentlig jord og ressurser skal være arena for fri tilgang og bruk, forutsatt at ingen overskrider en annens private eiendom. Statens funksjon skal være at den beskytter eiendomsretten; den skal ikke overdrive sin funksjon utover det.


Det skal være mulig for at økonomien i større grad kan baseres på naturalia og byttehandel. Penger har i realiteten null verdi i seg selv; penger har kun en kunstig verdi fordi vi mennesker har blitt enige om å gi den verdi. Reell verdi ligger i offentlig jord og naturressurser, og det er stater og eliter som nå eier og forvalter disse.


Som et praktisk eksempel, skal det være mulig for den enkelte å slå seg ned på et frittstående jordstykke, uten å måtte å kjøpe det, ei heller skal det være krav om å betale byggetillatelse og eiendomsskatt. En skal kunne bygge sitt hjem gratis med tilgjengelige og frittstående naturressurser. En skal kunne nære seg selv gjennom primære næringsmetoder helt naturlig, uten krav om å anskaffe lisenser og betale avgifter for å kunne fiske, for eksempel. Primære næringsmetoder må gjerne kombineres med moderne teknologi for å forenkle tilførsel av strøm, rent vann og varme.


Økonomisk frihet skal være mulig


En slik presentasjon av økonomien er ikke utopisk. Den er forankret i realisme og kan underbygges med data fra historien, særlig fra den skandinaviske settingen. Den kjente norske historikeren Francis Sejersted beskrev at blant faktorene som satte grunnlaget til (en relativ) velstand i de skandinaviske sosialdemokratiene var graden av tillit mellom samfunnsklassene. Tillit innebærer at man forsikrer seg om at motparten ikke vil ta nytte av sin posisjon til vinning på bekostning av andre. Ergo, et optimistisk menneskesyn skaper tillit, og tillit er en hovedfaktor til et vellykket samfunn.


Konklusjonen er at vellykkede samfunn er samfunn der tillit mellom samfunnspartene og et optimistisk menneskesyn råder. Dette er oppnåelig gjennom å desentralisere makten ved anvende et direkte demokrati – og avvikle parlamentarismen – for å sikre at alle har lik mulighet til å bli hørt. Økonomisk velstand og selvstendighet oppnås ved at man revurderer hvor reell økonomisk verdi ligger og hva mennesket egentlig har behov for. Statens tilstedeværelse skal være minimal og folk må være i stand til å ha maksimal kontroll over egne affærer og bestemme over egne liv. Slik har man bedre forutsetninger til lykke, glede og praktisering av individuelle friheter.


Opprinnelig publisert 29.05.2021 på Resett.